De første fluortannpastaene inneholdt tinnfluorid (1955) og monofluorofosfat (1965), som begge var dyre. I 1982 kom NaF som var mye billigere. I kombinasjon med slipemiddelet silika gir dette en meget god tannpasta. Silika er dessuten effektiv for å fjerne plakk og pellikel (biofilm) slik at fluor kan reagere på den rene emaljeflaten.
Tannpasta med tinnfluorid kan ha en viss effekt på syreskader. Tannpasta uten det vanlige såpemiddelet natrium (sodium) laurylsulfat (SLS) anbefales om du plages av munnskold/after og tannpasta som inneholder kaliumnitrat kan hjelpe godt om du har problemer med ising i tennene.
Barn skal ha et lavere nivå av NaF til de er 6 år (1000 ppm), mens voksentannpasta inneholder 1400-1500 ppm NaF. Tannpasta skal ikke svelges, men du skal heller ikke skylle munnen etter tannpuss. Da vil den lokale effekten av NaF svekkes. Noen trenger i kortere perioder en tannpasta som inneholder et forhøyet innhold NaF (5000 ppm). Denne får du kun på resept av tannlegen din, og brukes skal følges nøye opp.
I dag har det dessverre dukket opp tannpastaer som ikke inneholder fluorid. Dette advarer vi strekt mot å bruke, da det vil føre til forhøyet kariesaktivitet.